Haglebuslaget

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.

Helga 22. og 23. april var en idrettsfører fra Nasjonal Samling i Drammen på jakttur i Eggedal. Han hørte flydur over bygda flere ganger om natta og tok dette opp med politisk avdeling innen politiet da han kom tilbake til Drammen. De tok så kontakt med Hirdens Alarmenhet (HAE) i Drammen. Det ble bestemt at en razzia skulle gjennomføres i området, og på kvelden 23. april dro ti medlemmer av HAE sammen med to politimenn og idrettsføreren som kjentmann til Eggedal. Rundt midnattstid dro de mot Djupsjøen og da de kom til Besserud så de at lyset var tent og de banka på døra. Knut Besserud, som ikke på noen måte venta razzia, åpna døra.

Inne i huset ble det funnet våpen, ammunisjon og en radio. Tre unge eggedølinger ble pågrepet. Knut Besserud sjøl hoppa ut gjennom et vindu og greide å komme seg unna enda NS-karene skjøt etter han. Utover natta arresterte NS-karene ytterligere elleve eggedølinger. De som var arrestert skal ha blitt utsatt for harde forhør både av norsk politi og av hirdfolk.^[2] Etterpå blei de frakta til Drammen. På denne måten fikk politiet greie på at det var kommet slipp ved Djupsjøen og at det var en Milorg-leir ved Haglebu. • Wikipedia

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

I disse dager er det 75 år siden «Haglebuslaget».
Fortsatt lever mange myter om trefningen mellom Hjemmestyrkene (HS) og «tyskerne», og som skaket opp folk i Buskerud bare dager før kapitulasjonen. Mytene har oppstått i spenningsfeltet mellom de første offisielle fortellingene, formidlet av de som deltok på norsk side, og revisjonistenes framstilling som uimotsagt er blitt fortalt de siste tiårene. Historikeren Kåre Olav Solhjell og forfatteren Egil Ulateig er to blant flere som har påberopt seg å formidle «sannheten» om slaget på Haglebu. I deres framstillinger legges innsatsen til HS ut som feig (bakhold), ulovlig (krigsforbrytelse) og amatørmessig. De mange unge guttene som trosset truslene om dødsstraff for for å sette seg opp mot okkupantene og deres medløpere fortjener et annet ettermæle.

Av de drøye hundre soldatene som natt til 26. april 1945 ble satt inn for å uskadeliggjøre Hjemmestyrkene ved Haglebuvannet var om lag 75 prosent norske. Den siste fjerdedelen var tyske (og noen østerrikske) politisoldater. Initiativet til aksjonen var tatt av de norske nazistene (NS) i Hird, Stapo, Sipo og i SS-avdelingen som var forlagt på Vikersund Bad. Begge troppene var ledet av norske befalingsmenn. Trefningen var derfor i større grad en intern væpnet konflikt – altså borgerkrig – enn det var en kamp mellom okkupant og okkupert.

Revisjonistene hevder at det «offisielle Norge» insisterer på at det falt 29 på tysk side og sju på norsk.Det er slått fast for tretti år siden med sikkerhet at det på fiendens side falt ni mann, fem norske og fire tyske. De framstiller det som om HS har blåst opp tallet på falne fiender for å fremheve egen dyktighet. Faktum er at tallet 29 stammer fra SS-styrken selv. SS Zugwachtmeister Ernst Paul (30) fikk panikk da laget hans ble tatt under ild på vestsiden av Haglebuvannet og flyktet tilbake til sjefen sin, Helge Staff, og rapporterte at alle på vestsiden hadde falt. Staff regnet ut at i så fall hadde han mistet 29 mann. Senere på dagen telefonerte Staff til Hornemann i tyske Sicherheitsdienst og rapporterte dette tallet. Samtalen ble avlyttet av HS lyttetjeneste (Tally 1) og rapportert til distriktssjef Alert Horn neste morgen. Det var ingen annen måte sjefen på Haglebu løytnant Peter F. Holst kunne få noen holdepunkter for hvor mange fiender som hadde falt enn det Horn kunne fortelle ham. Han brukte derfor tallet 29 – som var feil – i sin sluttrapport.

Det verserer også en myte om at løytnant Holst brøt en ordre som skulle vært utstedt av ledelsen i HS om ikke å angripe tyske styrker, og at bare norske hird-styrker kunne angripes.Aksjonene mot HS øvingsområder i Eggedalsfjellene disse dagene, innledet av Eggedalsrazziaen to dager tidligere, var i det store og det hele en norsk affære. Det var nordmenn som hadde spionert i fjellet helgen før, det var nordmenn som to dager før trefningen arresterte og banket opp 14 sigdølinger og dermed skaffet seg detaljert kunnskap om HS på Haglebu og på Djupsjøen. Det var med nød og neppe de norske NS-offiserene klarte å overtale en skeptisk tysk kommandant på Vikersund Bad, Hauptmann Roland Bräuer (33), til å stille deler av sin SS-styrke til rådighet for å bistå Hirdens alarmenhet og norsk NS-politi som ivret for å spore opp og nedkjempe egne landsmenn.

Det var i overkant av hundre menn væpnet med gevær, maskinpistoler, maskingevær og håndgranater som lastet opp i bilene på Vikersund Bad natt til 26. april og satte kurs for Eggedal. Av disse var litt over halvparten norske Hird-mannskaper under ledelse av veteranen fra Østfronten, Andreas Østgaard (24). Den andre halvparten besto av mannskap fra 2. kompani av SS-u.Pol.Schi-Jg.btl 506(Mot) og var under ledelse av nordmannen SS-Untersturmführer Helge Staff (26), også veteran fra Østfronten og utdannet ved SS-befalsskole i Østerrike. Avdelingen til Staff besto av halvparten norske frivillige SS-menn og halvparten tyske og østerrikske SS-politisoldater. Bilene tok dem så langt veien var kjørbar, og derfra rykket de fram i stridsformasjon forbi Medalen og Buin mot Haglebuvannet. Det er også en myte at disse soldatene ikke ante hva de var med på. De visste nøyaktig hvor HS holdt til, og oppdraget var å nedkjempe norske hjemmestyrker.

Sjefen for HS-mennene på Haglebu var løytnant Peder F. Holst (23) og var sendt av Forsvarets overkommando i London med ansvar for å gjennomføre befalskurs.. Han valgte å gå i forsvarsstilling med kurselevene sine da oppklaringspatruljen hans meldte at fienden var mindre enn to kilometer fra Haglebuvannet. For han var det ikke noe alternativ å oppløse styrken på i alt 100 mann og oppgi utstyr og våpen. Hans oppfatning av motstanderne var at det var norske nazister, og at utfallet av en kamp ville bli fordelaktig. Det var heller ikke snakk om at han skulle angripe, det var det fienden som gjorde.

I sluttfasen av kampen hadde hjemmestyrkene kontroll på en norsk SS-mann på slagmarken, Østfrontveteranen Tom Henry Zachariassen (21). Revisjonistene hevder at HS begikk en krigsforbrytelse da de valgte å skyte ham i stedet for å gi ham rettigheter som krigsfange. Hjemmestyrkenes Ledelse hadde gitt sine styrker tillatelse til å likvidere personer som utgjorde en fare for at forlegninger og våpenlagre kunne bli oppdaget.

En lite kjent side ved hendelsene på Haglebu var hvordan HS måtte skjule sine falne. De kunne ikke fraktes vekk da styrken trakk seg ut om ettermiddagen. Noen kursdeltagere fra Drammen hugget hull i isen i nordenden av Haglebuvannet og senket de falne etter først å ha fjernet alt som kunne bidra til å identifisere dem. Grunnen var at fienden ikke måtte finne ut hvem de var. Hvis de gjorde det ville NS og tyskerne tatt de strengeste represalier mot familiemedlemmene. Å måtte gjøre dette var en voldsom påkjenning for disse unge mennene. Og det var ikke enklere for deres kolleger som to uker senere hentet sine falne kamerater og frakte dem til kapellet ved Nedre Eiker kirke. I mellomtiden plyndret hirden og SS alle hyttene og mange gårder i området, før de hevnet seg ved å brenne ned i alt 16 bygninger.

For den tyske overkommandoen i Norge gjorde trefningen på Haglebu ikke særlig inntrykk og var bare et lite intermesso som knapt var verd å nevne i dagsrapporten (Feindlagebericht) til Berlin. For Quisling og haukene i Nasjonal Samling derimot ble trefningen en vekker. Planene som NS-toppene hadde lagt om å kjempe også etter at tyskerne hadde kapitulert lå klare helt fram til begynnelsen av mai. Det er all grunn til å anta at erkjennelsen av at det fantes en motstandsbevegelse som både hadde evne og vilje til kamp, og var et viktig bidrag til at selv den mest ihuga nazist valgte å kaste kortene i siste time. Dermed ble trefningen ved Haglebu det nærmeste vi kom borgerkrig her i landet. Det er ingen grunn til at handlingene til de unge mennene som risikerte livet for et fritt Norge skal framstå som de skyldige for en kamp de aldri bad om å få.
Skrevet av Halvor A. Hartz, Modum. Stått på trykk i Bygdeposten