Livet på Stegla

Johan Antonsen • 1886 – 1964.
Bestefar Johan ble 78 år gammel.
I dag er det 135 år siden han ble født. Det er 57 år siden han døde.

Huset til oldefar Anton brant. Men bestemor Kristiane og bestefar Johan Antonsen bestemte seg for å bygge huset sitt på samme plassen. Dette skjedde rundt 1908-1909. Eiendommen på Solbergmoen het Stegla. Her vokste Antonsen-slekta opp. Ni barn. Åtte jenter og en gutt. Hjemmet på Solbergmoen var det trygt og godt, men strengt.

Her er endel betraktninger fra noen av de som vokste opp på Solbergmoen.
Stegla var et lite gårdsbruk, men vi hadde kuer, gris, høner og en stor frukthage. Potetåker hadde pappe både mot gata og mot elva – til Åse og Annies store sorg. For å ta opp poteter var det verste de visste. Åse måtte ha med ei vannbøtte for å skylle fingrene sine. Og jeg (EVA) fikk høre at jeg var bortskjemt, for pappa mente jeg var for lita til å delta. Vi hadde også bryggerhus som vi flyttet ut til hver sommer. Det var ferieturen for hele familien den gangen. Like ved bryggerhuset hadde mamma bakerovn, der bakte hun brød av surdeig til hele familien. Det var alltid populært på bakedagen. For da vanket det boller på oss barna. Restene i baketrauet lot hun oss få. Vi sto i kø rundt henne for å få tak i den største klumpen. Annie påsto at mamma hjalp meg.
Mens vi bodde i bryggerhuset malte pappa gulvene og det som trengtes å gjøre inne i hovedhuset. Det skulle være fint når vi flyttet inn igjen for vinteren.
Både mamma og pappa var faste tilhengere av Elim på Solbergmoen, Håpet i Solbergelva og Frelsesarmeen i Krokstadelva. Pappa og mamma meldte seg ut av statskirken.
Som yngstemann kan jeg godt huske at gleden sto i taket når de som hadde flyttet ut kom hjem på besøk. Enten fra arbeidet sitt eller at de hadde giftet seg. Wenche og Arild var de første barnebarna og eneste som mamma fikk oppleve. Hun gledet se veldig til dem kom på besøk. Hun snakket bare om at Arild skulle bli så stor at han kunne komme alene på bussen fra Drammen. Men hun gikk bort før hun fikk oppleve det. Mamma døde 17. mai 1941 kl. 22.00 – bare 54 år gammel. Pappa døde 7. februar 1964 – 78 år gammel.

Ågot var eldst og flyttet tidlig til Oslo. Hun var svært ivrig i Frelsesarmeen og når hun var hjemme på ferie hadde hun gjerne med seg en sann frelsessoldat. Men kun en hver gang. Ofte hadde hun med seg Rigmor, som etterhvert ble interessert i Sverre. Noe han ikke satte særlig pris på. Når Ågot kom hjem var det ekstra fint i huset. Hvite duker og mye god mat. Men jeg (Ester) spiste jo bare brød med syltetøy, sirup og sukker på. Og så kaker da…
Om sommeren bodde vi i bryggerhuset. Og ved siden av byggerhuset var det et lysthus som var bygget opp av syrintrær hvor vi hadde bord og krakker og her ble det servert når været tillot det.
Så husker jeg godt slaktetiden før jul. Det var to store griser som skulle slaktes og en travel tid for mamma. Det var mye som skulle males opp til medisterkaker, leverkaker, sylte og forskjellige ruller. Mammas medisterkaker glemmer jeg aldri. Skinkene og flesket saltet vi ned i store tretønner som var gjort rene med briskelåg som pappa hentet i skogen. Kokte det sammen med vann og vasket. Mamma brukte bare grovt salt mellom stykkene hun la ned i tønnene. Disse måtte snus stadig da ble det saltlake av det.

Så kom julen. – Bak mye, sa pappa bestandig. Vi var jo så glad i kaker alle sammen hjemme på Solbergmoen. Det var minst syv slag – smultringer, kokosnøtter, serinakaker, kromkaker og mye mer. Julekake og fruktkake bakte vi også. På formiddagen julaften hadde vi bestandig mølje. Klokken 17, da kikeklokkene ringte julehøytiden inn, spiste vi ribbe og surkål. Dette hadde vi gledet oss til i mange dager og uker og var et festmåltid uten sidestykke. Til dessert var det bestandig riskrem og rød saus.
Kunne vi ha det bedre. God mat, kaker og så fikk vi nye klær til jul! Og så sang vi. Jeg husker at vi sang nesten bestandig. Vi hadde en god barndom hjemme hos mamma og pappa på Solbergmoen.

Jeg (Ingrid) husker at vi måtte ta i et tak hjemme, både sommer som vinter. Hver fredag hjalp vi til med rengjøring. Åse, Ester og meg. Mamma vasket og gjorde rent det meste, mens vi andre hadde spesielle ting å gjøre fredagene: Åse skiftet papir i alle skuffer og skap. Ester måtte tørke av tallerken- og krydderhyllene og annen pynt. Jeg hadde fast jobb med å pusse vinduene. I den tiden var Eva og Annie for små til å gjøre nytte for seg, mens de andre var på jobb. Fredag var også fast handledag. Mamma gikk til Sverre Evjen utpå dagen, etter rengjøringen, og bestilte varer, som senere på kvelden ble kjørt hjem til oss.
Andre faste ting var hagevanning. Ester og jeg måtte bære vann fra elva. Mens Sverre sto for selve vanningen med hagesprøyte. Dette synes vi var veldig urettferdig. At Sverre bare satt og ventet på oss, mens vi var i elva etter vann. Vi mente vel at oppgavene kunne vært fordelt på en annen måte. Jeg mener å huske at Sverre var en mester i å lure seg unna når ting skulle gjøres. F. eks. å dra slipesteinen for pappa. Det fikk ikke Sverre lov til. Vi jentene måtte gjøre det. – Enten sveiver du for fort eller for sakte, sa pappa. Noe Sverre sikkert var fullstendig klar over og gjorde det med fullt overlegge for å slippe jobben.
Så husker jeg godt den første gangen jeg smakte sydfrukter. Jeg var vel en fem-seks år. Og det var i forbindelse med begravelsen til bestefar Simen. Jeg og Ester satt på trappa oppe i Gosen, da pappa kom med en asjett ananas til Ester og meg.
Vi var ofte på besøk hos bestefar Simen. Jeg husker han var veldig streng og nektet oss å gå på loftet, selv om det var veldig spennende. Noen ganger lurte vi oss opp, men måtte være veldig nøye med hvor vi tråkket og på hvilke trinn. Vi visste til slutt hvilket trinn som knirket. Bestefar Simen satt nemlig ofte inne på kammerset, som var rett under trappa opp til loftet.
Vi hadde en fin barndom på Solbergmoen. Mamma og pappa slet og jobbet støtt. Pappa var streng, men real.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.